Nyttig Informasjon I
Scharpfs aktør-orienterte institusjonalisme
Med aktør-orientert institusjonalisme viser Scharpf at aktører påvirkes av de institusjoner de opererer innenfor. Det legges spesifikt vekt på den virkning institusjoner har på både individuelle og korporative aktører, virkninger som er er med på å utforme preferanser, kapabiliteter og oppfatninger de ulike aktørene måtte ha (Scharpf 1997: 38). Scharpf definerer en institusjon som et system av regler, regler som strukturerer de handlinger ett sett av aktører måtte velge. Med regler menes ikke bare de formelt juridiske lover og regler som kan testes av rettsvesenet, men også sosiale normer som de ulike aktørene må følge for å unngå tap av sosial anseelse, forringelse av eget rykte o.l. Institusjonene er ikke i seg selv det som benyttes for å forklare, men benyttes som den viktigste påvirkningskraften på de faktorene som til slutt skal drive frem forklaringen. De viktigste faktorene i denne modellen er aktørene med sine orienteringer og kapabiliteter, ulike aktørkonstellasjoner, og de ulike formene for interaksjon dette vil skape (ibid: 40). Så dersom vi kjenner til de institusjonene hvor aktører møtes, vet vi også ganske mye om hvilke (og hva slags) aktører vi kan kan forvente å finne. Vi vet da også en god del om hvilke valgmuligheter de ulike aktørene har, og forhåpentligvis kan en institusjonell setting også si noe om hvilke preferanser og oppfatninger de ulike aktørene måtte ha. God kunnskap og forståelse av en institusjon gir oss muligheter til bedre å forklare hva slags påvirkningskraft instiusjonen har på de ulike aktørene. Så to viktige poeng hva angår institusjoner: (1) ved siden av at en institusjon bidrar med ett regelverk/normer for interaksjon mellom ulike aktører, kan en institusjon også være en viktig aktør, og (2) institusjoner vil variere mellom land og i tid. Samlet sett kan vi da lett oppsummere at en institusjon kan påvirke og forme de ulike aktørers handlinger (dog ikke deterministisk), samt en istitusjon vil selv være en viktig aktør. Det som da trenger en videre forklaring er hva Scharpf mener med aktørbegrepet.
Innen den aktør-orienterte institusjonalismen er aktører karakterisert ved sine orienteringer (oppfatninger og preferanser) og sine kapabiliteter (ibid: 51). Både oppfatninger og preferanser kan forandres med tiden, så det avgjørende punktet er å se hva er det orienteringene springer ut i ifra. Ved å se på de referansene som ligger til grunn for både oppfatninger og preferanser kan vi også skille mellom individuelle og kollektive aktører. Det er jo ikke alltid slik at en aktør opptrer på vegne av «seg selv», men derimot på vegne av ett kollektiv. Referansepunktet for en handling kan derfor variere fra ulike enheter som en familie, gruppe, nasjon, og fremfor alt organisasjoner av alle slag. Oppfatninger og preferanser kan dermed delvis forklares og forståes ved å se på hva slags referanseramme som ligger til grunn for den enkelte aktør. Dette fører til enkelte problemer idet man må skille mellom aktører som samtidig kan opptre med flere forskjellige referanserammer. Scharpf benytter representanter i Bundesrat som ett eksempel. I utgangspunktet skal representantene i Bundesrat helt og holdent representere sin delstats interesser, men som partiledere kan de samme personene komme i en interessekonflikt mellom partiets delstatspolitikk og partiets politikk i Bundestag. Dette gjelder spesielt i situasjoner hvor opposisjonen har mindretall i Bundestag, men har flertall i Bundesrat. Politikk som kan være gunstig for delstaten kan fort bli blokkert av opposjonen i ett forsøk på å slå politisk mynt på det hele(ibid: 61-62). Det som bør være klart er at det kan oppstå situasjoner hvor det kan være tvil om hva slags referanseramme som benyttes av den enkelte aktør, og da spesielt i forhold til hva man i utgangspunktet vil forvente. Situasjonen ovenfor viser dette til fulle at det ikke er uproblematisk å forstå og gjøre rede for aktørers orientering og referansepunkt. Det samme gjelder ved preferanseforståelse. Scharpf velger derfor å undersøke «preferansekonseptet» ved å dele termen inn i fire ulike deler:
Interesser: en aktørs basispreferanser i forhold til selvoppholdelse/overlevelse, autonomi, og videre «vekst».
Normer: her kan det gjelde de forventningene som ventes av aktører i gitte situasjoner/posisjoner. Sanksjonene som kan ventes dersom man ikke oppfyller de normative forventningene kan være av ren legal og juridisk karakter, eller det kan dreie seg om sosiale sanksjoner («social disapproval»).
Identitet(er): på dette området kan en aktør oppleve konflikt mellom egne interesser og de normative begrensningene og forventningene i en gitt situasjon. En mulighet er å fremheve egne spesial interesser og normer, fremheve interesser og normer som er forbundet med en viss type aktør(er). Dette med å skape (begrense) egen identitet gjør sitt til at valgmulighetene for den aktuelle aktør begrenses. Dette vil redusere kompleksiteten ved avgjørende valgsituasjoner for den enkelte aktør samtidig som usikkerheten andre aktører måtte føle ovenfor en annen aktør vil kunne reduseres. En klar identitet vil kunne redusere muligheten for enkelte problemer ved samhandling (ibid: 63-66).
Aktørens innstilling/orientering til samhandling: Her kan det skilles mellom en objektiv og en subjektiv oppfattning. Den objektive oppfattningen kan for eksempel gjenkjennes i nyrealismen. Her vil aktørs A's «gevinst» føre til en reduksjon (eller økning) i anntatt gevinst for en aktør B. Den relative fordelingen av gevinst betyr at det nødvendigvis ikke er så viktig hvor mye en aktør måtte øke sin «gevinst», det interessante er hvor mye aktør A har økt i forhold til aktør B. Dette sier derimot ikke noe om den subjektive oppfattningen de ulike aktørene måtte ha av hverandre. En subjektiv forståelse/redefinering av en interessekonstellasjon (samhandling aktør A, B og C osv.) gir muligheten til å fravike fra en ren objektiv forståelse av ett samhandlingsprosjekt. Med dette kan vi forstå hvorfor noen aktører (for eksempel aktør A og B, og ikke aktør C) får til givende samarbeid, selv om det objektivt sett ikke er noen forskjeller i både mulighet for gevinst og interessesammenfall mellom de aktuelle aktørene. Scharpf eksemplifiserer ved å vise til USA's preferanse for Britisk samarbeid fremfor Fransk samarbeid, ett annet eksempel går på vanskeligheten ved å skape en varig løsning på konfliktene i Midt-Østen og Nord-Irland, konflikter hvor begge parter taper på å videreføre konflikten (ibid: 84-85). En slik nyanseringen gir modellen en dimensjon som går utover den relative nyttenverdien man ofte benytter når aktørene sees i lys av å være rasjonelle aktører. Men hvordan er det mulig å gjøre rede for den innstilling aktørene måtte ha til samhandling når vi ønsker å tilføre andre moment enn den rene nytteinteressen (objektiv relativ gevinst)?
For å besvare hvordan man kan gå fra en objektiv til en mer subjektiv forståelse av både preferansedannelse og aktørers forhold til samhandling, benytter Scharpf seg av en modell som søker å gi svar på hvorfor «mislykkede» spill ikke nødvendigvis trenger å være akkurat det. Ett mislykket spill kan forståes som ett spill hvor en eller flere aktører har misforstått nyttegevinsten ved de ulike alternativ som er til stede ved ett spill. Ofte vil det henvises til at en aktør ikke har greid å kalkulere de ulike alternativ opp mot hverandre, så ett suboptimalt resultat kan tilbakeføres til en aktørs manglende forståelse for det spill enn er en del av. Slike anomaliteter blir tilbakevist av Kelley og Thibaut (1978), man må heller forsøke å forstå spillmatrisen på en annen måte. Den spillteoretiske rasjonelle aktør vil ideelt sett forsøke å maksimere egen gevinst, når man så får ett spill hvor kalkulasjonene og utfallet viser seg å ikke gi slike resultat er det lett å skylde på en aktørs «manglende» forståelse av spillet. Det Scharpf låner av Kelley og Thibaut er ideen om å endre en gitt spill-matrise til en effektiv spill-matrise, dvs. at en aktør kan ha andre forutsetningene for spillet enn først antatt. Her blir det forstått som at en aktør kan være rasjonell på andre måter enn kun å tenke på egen nyttemaksimering. Målet er å omdanne en spill-matrise slik at den bedre kan reflektere aktør X's «riktige» intensjoner, en konvertering av tidligere preferanser. Nytten (N) vil variere i forhold til X's (ego) forhold til aktør Y (alter). Standardformen for å angi nytten vil se slik ut: Nx=aX+bY. Parameterne a og b «vil» variere fra -1 til +1 og benyttes for å vise hvordan man kan sammenlikne aktører i forhold til den nytten man ønsker, og ikke minst i fohold til de redskap den enkelte aktør har til rådighet for å få oppfylt sine mål. Her går vi fra statisk nyttemaksimering til en situasjon hvor man antar at en aktør X (ego) også kan/vil handle ut i fra X's subjektive oppfatning av Y(alter). I følge Scharpf finnes det fem ulike «konverteringstyper» som fremstår hyppigere enn andre.
Det dreier seg om individualisme som får denne formen: Nx=X, kun aktuellt å undersøke ego's eventuelle gevinst eller tap.
Solidaritet får denne formen: Nx=X+Y, her vil en gevinst til enten ego eller alter være positiv for begge.
Konkurranse kan settes slik: Nx=X-Y, her vil det være snakk om en relativ gevinst for den ene eller andre, med en motsats i liknende relativt tap for ego eller alter.
Altruisme er også en mulig innfallsvinkel: Nx=Y, en økning for alter vil oppfattes som positivt fra ego's side, her vil også ego's tap/gevinst være irrelevant.
Den siste konverteringstypen kan benevnes som fiendlighet: Nx= –Y, ett tap for alter vil være positivt for ego, ego's egne tap/gevinster er også her irrelevant. Sett i sammenheng kan man forvente å finne alle disse fem typene i ett politisk samfunn, i ett vestlig demokratisk samfunn vil deriomot de normer som styrer det politisk liv mer eller mindre forhindre både en altruistisk og en fiendlig konvertering.
For videre empiriske undersøkelser er det greit å ha klart for seg at de ulike aktørers innstilling til samarbeid/interaksjon kan endres. Dette gjelder både på ett individuellt plan såvel som på ett kollektivt plan. Det betyr direkte at en aktør kan endre sin persepsjon av en annen aktør underveis. Dette trenger ikke være noe som endres for alle parter, for eksempel kan en aktør endre sin oppfatning av samhandlingen fra solidaritet til konkurranse. Resultatet av en slik endring vil bety at den som fremdeles tror man handler i lys av en solidarisk grunnholdning med stor sannsynlighet vil komme svekket ut av ett slikt samarbeid (sett i forhold til relativ innsats-gevinst). En slik endring vil nok være enklere å oppdage og forklare for individuelle aktører, men slike endringer vil også forekomme blant kollektive aktører. Nå virker det kanskje banalt å måtte gi uttrykk for noe som kanskje virker selvsagt, men det er viktig å ha det klart for seg at forholdet mellom kollektive aktører også kan/vil endres over tid. Interessekonflikter mellom ulike stater, slik Otto Bismarck beskrev det i sine memoarer, vil alltid forekomme, men for Bismarck og mange med ham handler det om interesser, ikke «følelser» (ibid: 89). Bismarck har nok flere tilhengere for dette synet blant de som støtter seg til (neo)realismen, men historien og empirien viser at aktørers innstilling (og endret innstilling) til samhandling må taes i betraktning dersom man ønsker å forklare hvorfor ting skjer som det skjer. Rene interessekonflikter kan sikkert være enklere å håndtere, men som regel ligger det normative betraktninger og beveggrunner for de handlinger individuelle og kollektive aktører måtte foreta seg.
posted by Baumann77 at 12:17 p.m.
0 comments
